Min Far Som Er I Himmelen

Sett mot Nefertetis solskive-stjeling fra Apisoksen.
Og jødenes dans innover i Afrika med en symbolsk Gullkalv.
Og deres sære tilbedelse til gudommen Jahve.
Den ekstreme mengden med bud peker dessuten mot noe.
Det går over stokk og stein. En orgasme-aktig tilegnelse etter noe å leve etter og for.

Vi kan regne med at Jesus hadde skjønt dette.
Og grunnen til den totale avstanden til jødenes religion henger sammen med det, selv om han kan sies å ha nærmet seg dette via Maria.
Og vi må regne med at han i og med Egypts undergang og Keopatras totale fallitt hadde skjønt at kanskje var den siste gjenværende solguden Ra i Egypt kun et blekt minne om Nefertetis stjålne Solskive.
Ingen visste lenger hva Ra dreide seg om.
Det kan dessuten være årsaken til koblingen mellom Amon og Re.

Hvis vi ser hans Far I Himmelen mot dette betyr det delvis en total Ironi.
Min Far I Himmelen i Egypt blir kun en symbolsk latterlighet.
Men det er også snakk om en fordøming av Faren sett som Osiris.

Det henspiller på at jødene som mange andre (grekerne, assyrerne, indierne og andre kan sees som etterdønninger av Osiris' farvel i øyeblikket maktfastsettelsene mot Nubia dels fastsatte grådighet som grunnlag for Egyptisk liv, og dessuten gjorde en kvinnelig tilnærming totalt nødvendig) hadde skjønt den ekstreme kraften som lå i den symbolske nedleggelsen av den gamle gudeverdenen i Faraoens egentlige maktsentrum.
Og den jødiske religionen blir sånn sett en massiv utnyttelse av Osiris som farsfigur.

Det er mot dette og Jesus totale avstandstagen til det som var Egypts underganfg, grådighet, vi kan skimte litt av Jesus' storhet.